OM AVRUSNINGS POLITIKKEN VÅR
D
|
et jeg lurer på, når det gjelder hva slags regler som gjelder på de ulike behandlingsstedene er: Hvem bestemmer reglene? Er det de ulike behandlingsstedene, eller er det fastsatt av politikerne????
Jeg syns jo det er merkelig, at når noen har havnet så langt ute å kjøre, og som trenger hjelp til å forandre livet sitt og som ikke klarer å stoppe på egen hånd. De må først, levere reine pisse prøver, før de kan begynne.
Det er der jeg faller helt ut. Siden jeg har både en bror og ei god venninne som har gått den harde veien tilbake, og derfor opplevde deres kamp for dette. Derfor kan jeg lure. Min erfaring med systemet ga meg virkelig hakeslipp.
Først må man som bruker, erkjenne for seg selv og ikke minst, ovenfor foreldre, venner osv at man har ett problem. Denne prosessen vet alle som har vært pårørende og ikke minst avhengig, er en vanskelig og til tider lang prosess. Når man så er kommet så langt at man ser at man trenger hjelp, starter det å klare å komme seg inn på ett av behandlingsstedene. Det tar jo også tid. Når man endelig får plass, så må man levere en rein prøve for å starte. ?????????????????
De har jo erkjent at de ikke klarer dette på egen hånd og om det hadde vært så enkelt, hadde de jo ikke trengt å søke om hjelp.
Om de har gode venner og ikke minst en familie som er til stede enda, i livet sitt. Klarer de da, til slutt å komme seg inn. Så er de der i 3-4 uker, før de så blir de sendt hjem på sin første perm. (perm er å få lov til å dra hjem uten tilsyn)
Om du har vært narkoman en stund, har du selvfølgelig mest venner i dette miljøet. Selv jeg ser jo problemstillingen på dette. For noe av det, som det må settes fokus på, er å hjelpe disse menneskene med å skape en ny omgangskrets. Ett nytt miljø som kan gå på det, å gi de midler el utstyr slik at de kan få nye hobbyer, kurs evt. Det er viktig at de også vil engasjere seg i dette, derfor vil jo dette bli veldig individuelt, der hver enkelts inntresser er viktig. Skole er også ett sted man kan skape nye relasjoner fra.
Kan jo hende, at det med å gi de en egen støtte kontakt på deres egen alder, som kanskje bor i området de bor i til vanlig er en vei å gå. Som tar de med ut og rundt for å bli kjent med andre mennesker i andre miljø. Konserter og reiser fek. men det må jo da, være noen som har litt like inntresser som brukeren har.
Å holde seg i tre dager, når man er i en periode av avvenningen, der suget virkelig begynner å kjennes og det er vanskelig å tenke på noe annet enn at du vil ha dop. Og når alle som kommer innom el som du møter er ruset el har rus med seg gjør ikke situasjonen enklere.. Det Krever sin mann, pluss 17 til, for da å klare å stå imot, lysten på å ruse seg, og kunne klare å si NEI.
Denne lysten må man ikke undervurdere. Vil jo påpeke at det å stå imot, det å si nei, var det de slet med og ba om hjelp til å klare.
om du da sprekker, og kommer tilbake med en pisse prøve som da blir positiv. Så får du enten en anmerkning (får du tre er det utvisning) eller der min bror var, så ble han utvist i en uke. Når de da blir utvist, så er det litt avgjørende hvor langt unna man bor. Og om de da tørr å si til sine venner el foreldre at de ikke har klart seg. Som kan være avgjørende om de havner rett ut igjen, på den veien som er årsaken til det som er gjør dette vanskelig i livet sitt.
Om det ikke går, å da komme tilbake enten pga at du ikke klarer å holde deg slik at prøven er negative, eller at du har mister motet, eller har for mange anmerkninger. Så er det å komme seg inn på nytt igjen ikke lettere enn forrige gang. Men eller vanskeligere.
Om dette har vært i min verden, ville det ha vært avgjørende å ha ett sted de skal være på under behandlingen, som er langt unna både sivilisasjonen og tilgang. Og å sende de hjem, ville kun det første året være mulig, om de godtar å ha med seg en som skal passe på og kanskje aktivisere de.
Når de kommer så langt, at de før første gang skal dra hjem på egen hånd, og om de da sprekker. Er det viktig å få de tilbake med en gang for få analysere, hvorfor de sprakk og ta tingene derfra.
Om det går lengre og lengre mellom sprekkene, ville det ha alt å kunne ha noe å si for videre behandling. Men utvisning vil aldri ha vært aktuelt uansett. Er også for tvang, for om du først har vært på ett punkt i livet der du har sett din håpløse situasjon, og da har fått hjelp, er det når man blir syk eller ikke klarer å tenke på annet, enn at du vil ha ett eller annet å dope deg på, klart en fordel å ikke kunne bare gi seg og dra når du vil. Det skulle ha vært en min tid før man er over den perioden som du bekrefter med innleggelse at du godtar tvang..
Behandlingen ville også ha gått ut på mye fysisk aktivitet, og ikke minst kroppslig slit. Tror det er viktig å få de til å bli disiplinerte. Vise respekt for seg selv og de menneskene i som er i deres omgangskrets. De må skjønne betydningen av ansvar og det at andre kanskje regner med de, om de først har gjort en avtale, uansett med hvem de har gjort de med. De må stille på en avtale når de skal, og ikke en time senere. At om det dukker opp noe som kommer i veien må man gi beskjed. Betydningen av å stå opp hver dag og ha ting som må gjøres. Om det er å stelle hus og hjem, eller å holde kontakten med omverden, vise at man er der og oppsøke mulighetene. Er viktig å få dagene med seg. Du må komme deg opp av senga el sofaen, og ta ansvar for sitt eget liv. Det går ikke å skylde på andre, resten av livet. Fek. om det er noe man har opplevd, som er vanskelig å håndtere eller å aksepter. Greit om det vil stoppe deg der og da, men så må man lære seg ett annet tankemønster, eller å finne sin måte på å kunne håndtere dette på. TA KONTROLL MED DITT LIV…
Å leve livet sitt hver dag, med bitterhet og hat eller hva det måtte være som ikke gir deg noen glede i hverdagen, eller når du føler at det ikke spiller noen rolle hva du gjør, om du er hjemme eller ikke, det tror jeg er undergravende for å ha muligheten til det å føle glede og tilfredshet. At man har ansvar, mål, osv. er en viktig del, Bekreftelse på det du gjør, at noen roser eller kritiserer det du har gjort eller gjør, alle har det en del av at du føler du har ett fullverdig liv.
Alle (nesten) har vi ett ansvar for at de om menneskene, vi ikke kan plassere i en fast bås, ikke blir utestengt eller sett rart på i ett nærsamfunn. Det som leder så mange smarte (ikke nødvendigvis teoretisk, men åndelig, praktisk osv.), og kreative mennesker som ville hatt masse å tilføre andre uti dop miljøer, er dette med at man ikke burde gjøre ting i livet som andre ikke forstår el ser poenget med.
NÅ MÅ VI VÅKNE…Er jo disse som kanskje er morgendagens store kunst stjerner, artister m.m. Har sett så mange kreative mennesker i dop miljøet, at det forundrer meg at ikke disse blir satt nok pris på i sitt miljø, TENK, de føler seg så annerledes, at de rømmer inn i en dop verden der de slipper å kjenne på følelsen av å ikke strekke til, i en verden mer og mer opptatt av egentlig det som ikke betyr en eneste ting, når livet bringer deg inn i situasjoner som betyr noe. Her kan man jo nevne sykdom, sorg, redsel, ensomhet……… Er ikke noe du kan bruke verdiene dine for å ordne.
Få mer individuelle fag på skolen, la alle få bruke det de er flinkest til. Uansett hva det er. Sett kunstnerlige og praktiske fag på timeplanen. La de som ser ting som ikke vi kan, ikke føle at de ikke er normale, se på det den andre veien, ER det ikke vi som ikke ser alt, som egentlig er utskudd. ALLE, må føle at de betyr noe, hører til ett sted og da er barneskolen der man begynner å lære forståelse for andres annerledeshet.
Mobbing vil ikke ha ett sted å starte, om man lærer at det er helt normalt å være unormal..
Ingen har sagt at livet skal være lett, og ikke er det mye rettferdig. Men om du vet med deg selv at du har gjort alt du kan, og ser at du er i stand til hva det måtte være, fordi at du ikke ga deg, og du ser resultatet. Er neste bakke lettere å komme over, pga av at du vet dette. Igjen må betydningen av moral og ansvar være viktig å få en forståelse for. Slik at skolen blir lagt opp etter dette for den enkelte elev.
Dette ble jo en del lenge enn planlagt, men lar meg rive med av det jeg opplever, som gjør veien til ett rikt liv som menneske med respekt for seg selv og sine følelser og egenskaper.
